- Markeringens holdningsmessige spillerom
 
Med utgangspunkt i Edvard Griegs utsagn: "man må først være menneske. All sann 
kunst vokser ut av det menneskelige", vektlegger Grieg 07 humanisten Grieg. En 
programpost i 2007 skal derfor være «Humanisten Grieg», som setter fokus på kunstnerens 
og kunstens rolle i arbeidet for menneskerettigheter og ytringsfrihet.
 
Edvard Grieg var i holdninger og handlinger en forkjemper for frihet, demokrati, 
rettferdighet og rettssikkerhet. Han tilkjennegav sin harme over maktmisbruk og 
overgrep mot vanlige folk. Om det russiske tsarvelde sier han i et brev til sin 
venn, fiolinisten Adolf Brodsky: "Vi nordmenn kysser aldri! Men jeg vil gjerne 
gjøre en unntagelse med hele det arme, plagede russiske folk. Gjerne skulle jeg 
sette en dynamittgubbe under den russiske regjering og administrasjonen med tsaren 
i spissen! Disse er menneskehetens største forbrytere!". 
I kunsten finnes ingen under- og overklasse 
Grieg var opptatt av at kunsten skulle gjøres tilgjengelig for alle – ikke bare 
de privilegerte. 
«…i kunsten finnes ingen under- og overklasse », skrev han: « Nettopp heri ligger 
bl.a. dens oppdragende evne. (…) Vår tids store sosiale hemmelighet er ikke blot: 
Like god mat og drikke, men også: Like god åndelig næring for alle klasser» (Bergens 
Tidende, 1899). 
Grieg minner oss fortsatt om at kunsten er et viktig redskap for å uttrykke egen 
identitet og samhold, og at kunstneren har en sentral rolle i kampen mot diskriminering 
og ekskludering. Særlig kom dette til syne ved hans sterke engasjement i Dreyfus-saken, 
som til dels vakte stor oppsikt utenfor Norges grenser. 
Griegs kamp for Dreyfus 
Alfred Dreyfus, en fransk offiser av jødisk avstamning, ble i 1894 anklaget og 
dømt for høyforræderi. Han ble imidlertid frikjent i 1906 da det ble slått fast 
at bevismidlene mot ham hadde vært forfalsket. 
Grieg var en radikal demokrat og humanist og led med dem som ble utsatt for urettferdighet. 
Derfor engasjerte han seg i saken mot Dreyfus, trolig sterkt inspirert av sin 
gode venn Bjørnstjerne Bjørnson. Mens Grieg oppholdt seg på Aulestad hos Bjørnson 
i september 1899, mottok han et brev fra den franske orkesterlederen Édouard Colonne, 
som inviterte ham til Paris for å dirigere en framføring av sine verk med det 
såkalte Colonne-orkesteret i det kjempemessige Chatelet-teatret. 
Colonnes brev kom til Aulestad dagen etter at krigsretten i Rennes igjen hadde 
funnet Dreyfus skyldig. På Aulestad var alle opprørt, og sterkt oppildnet av stemningen 
svarte Grieg følgende til den franske orkesterlederen: 
«Ærede Mester 
Idet jeg takker Dem for Deres elskværdige Indbydelse, beklager jeg meget at måtte 
meddele Dem at jeg efter Udfallet af Dreyfus-Processen ikke kan bestemme mig til 
at komme til Paris i dette Øjeblik. Som alle Udlændinge er jeg så indignert over 
den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig 
istand til at træde op for et fransk Publikum. Tilgiv mig, at jeg ikke kan føle 
annerledes, og forsøg at forstå mig.» 
Svigersønnen til Bjørnson, Albert Langen, som også befant seg på Aulestad, oversatte 
brevet til tysk, og trolig også til fransk, og bad om å få sende en kopi av det 
til «Frankfurter Zeitung». Grieg sa ja til det, og snart ble komponistens skarpe 
avslag referert og sitert i alle de store avisene i Europa. Det ble stort oppstyr. 
Grieg var verdenskjent. Hans ord ble tillagt stor vekt. 
Hvilken harme det vakte i Frankrike, der han tidligere hadde gjort stor suksess, 
fikk han snart merke. Alt i oktober skriver han til Colonne: «Jeg skulle gjerne 
vist Dem alle de infame brevene som jeg hver dag mottar fra Deres land. I går 
mottok jeg hr. Henri Rocheforts noble avis «L'Intrasigeant», adressert til «den 
jødiske komponisten Edvard Grieg!» Finale! Jeg er stolt av det. Leve Mendelssohn! 
Et av brevene fra Paris truer med at hvis jeg våger å komme tilbake dit, skulle 
jeg få et kraftig spark på det minst noble sted på kroppen'.» 
Nå gikk det nesten slik den brevskrivende franske Grieg-hateren hadde varslet. 
I 1903 var Grieg igjen invitert til Paris for å framføre sine egne komposisjoner. 
De franske avisene oppfordret da publikum til å møte fram og demonstrere sin avsky 
overfor Grieg på grunn av det standpunkt han hadde tatt i Dreyfus-saken. Hvordan 
det gikk, har Grieg skildret i et brev til sin tremenning, bokhandleren og forlagsbokhandleren 
John Grieg i Bergen: «Jeg blev da også mottaget af en klik blandt de 3500 Mennesker 
med en Pipen og Skrigen, så jeg ganske rolig lagde Taktstokken ned, steg ned fra 
Dirigentpulten og ventede ved Siden af den.» 
Så helt høy i hatten kan likevel ikke den norske komponisten ha vært. Det var 
en «tredobbelt forsterket» politistyrke som måtte kaste ut bråkefantene, og han 
og Nina måtte hjem til hotellet ha politieskorte som omsluttet dem som «en kordon». 
Grieg fikk også pryl av franske anmeldere. Særlig tok han seg nær av hva Claude 
Debussy skrev om han i «Gil Blas». Det forteller et brev han skrev til den franske 
musikkforskeren Michel-Dimitri Calvocoressi: «Naturligvis beklager jeg også den 
totale mangel på forståelse for min kunst som kommer til uttrykk i selvsamme anmeldelse. 
Men det er ikke hovedsaken. Denne er og blir den giftige og respektløse tone som 
han benytter.» 
Grieg skriver senere: 
«Problemet, som Dreyfus-saken i våre dager reiser, er det evige menneskelige: 
hvem, har størst rett - den fysiske eller den intellektuelle kraft? Et menneske 
rammes ikke av en domsfellelse, når han er blitt dømt uten å kjenne til alle motivene 
som anklagen bygger på. Statshensyn kan aldri være viktigere enn hensynet til 
et menneskes uskyld.» 
«En Satans Historie er at Dreyfuslidenskaberne atter er sat i Bevægelse,» skriver 
Edvard Grieg til Johan Halvorsen i april 1903. Også hans egen lidenskap var det, 
helt til Dreyfus ble frikjent i 1906. Blant hans mange brever er Dreyfus-saken 
bare en av de mange små fasetter i Griegs mangslungne og rike korrespondanse. 
Men de har faktisk det til felles at de fleste av dem setter lidenskapene i bevegelse, 
og vitner om et engasjert og intenst menneskeliv. 
Program som inngår i denne programposten: 
Edvard Grieg internasjonale konferanse om musikk og menneskerettigheter 
 
Grieg 07 vil i samarbeid med Raftohuset, Universitetet i Bergen, Griegakademiet, 
institutt for musikk og andre aktører innen musikk, pedagogikk og menneskerettigheter, 
arrangere en konferanse som setter søkelyset på musikk og menneskerettigheter. 
Konferansen finner sted i Bergen i tidsrommet fra hans siste levedag, 3. september, 
til og med 14. September. Konferansen skal ha et festivalliknende preg, ved at 
det i tillegg til seminar, konferanser, workshop og forelesninger, også vil bli 
arrangert konserter og folkelivsarrangement for både barn og voksne. 
Dreyfus/Grieg-konserter og seminar i Paris 
Paris var en viktig by for Grieg, og er fremdeles en viktig arena for norsk musikk 
og kulturliv. med utgangspunkt i Griegs virke med å åpne «skottene» mellom kunst- 
og folkemusikken, og hans engasjement i dreyfus-saken, vil Grieg 07 i samarbeid 
med musikere fra både Norge og Frankrike, koordinere seminar og konserter i Paris. 
Program for barn og unge 
Grieg 07 utvikler ulike former for samarbeid mellom skoler, kulturinstitusjoner, 
musikere og ensembler, - med særskilt fokus på forholdet mellom musikk og 
menneskerettigheter. Et satsingsprosjekt er Music Acoss Borders: A Grieg 07 project 
for children from North Caucasis, Moscow and Bergen. 
Grieg 07 – Ragna Sofie Grung Moe